Ja.....

Sånn utveding holder jeg fasaden oppe. Kjemper med nebb og klør, vil ikke laste mannen med dette. Ikke nå i alle fall. Alt annet går jo til helvete, så da trenger han ikke dette i tillegg.

Jeg vet ikke helt hvoran jeg har det egentlig. Har liksom ikke noe måte å måle ting på lenger. Er så redd for å bomme, også se at ting kanskje ikke er så ille alikevel. (det er vel en av de tingen jeg diskuterer inne i hodet mitt hele tiden)

Men vist jeg skal være helt ærlig, så går det ikke særlig bra. Vist kan jeg smile og le og late som ingenting.. Men det betyr ikke at ting er bra! Jeg vil egentlig bare legge meg i senga og ikke gjøre noe. Jeg vil bare trekke for gardinene og la verden seile sin egen sjø. Har lyst til å finne frem skalpellen og kjenne stål mot huden..

Jeg hadde et uhell ute her da jeg skulle hjelpe mannen med noe med bilen og fikk 10 cm lagt risp på underarmen. Freaket nesten helt ut når jeg så det senere.. Det vekket avsky og angst for at andre skulle tro at jeg skadet meg igjen, men samtidig så fikk det meg til å få lyst til å bare rispe litt.. bare noen små, overflatiske risp.. Tar meg ofte i å sitte å kjenne på den lille streken i huden. Det kjennes så trygt og kjennt på en merkelig måte.. Jeg må da være gal!!!!