Joda, jeg gikk på barneskolen som alle andre. Jeg husker ikke når mobbingen startet, men jeg husker at eg følte meg anneledes. Jeg hatet egnetlig ikke skolen, men jeg hatet meg selv..
Stort sett var det "bare" verbal mobbing, men av og til kastet de steiner etter meg og se store guttene prøvde å beføle meg....
Jeg ble sinna. Var en hissipropp. Kommer ikke over avsluttningen vi hadde i 6.klasse, læreren vår hadde laget en sang til oss med et vers til hver av oss og mitt vers gikk sånn her: "Becca var sinna, men ikke nå i år. Det er jo deilig når man i 6. klasse går"
Joda, tempramentet roa seg, jeg gikk inn en dyp deprisjon og sleit med å leve...
Ungdomskolen var ikke noe bedre. Mobbingen gikk i perioder. Jeg slet mer og mer. Hang en del med en eldre gutt som utnytta meg... Etterhvert slet jeg med å være i klasserommet. Fikk angst, og var mye borte fra skolen. Veggene kom i mot, følte jeg, og jeg måtte bare ut!
Om trent på denne tiden begynnte jeg å skade meg. Hadde aldri sett eller hørt om noen som gjorde dette. Og jeg var sikker på at det var noe veldig galt med meg. Jeg mistet helt taket på livet, og jeg planla å ta mitt eget liv...
Snart fikk jeg mitt første med psykiatrien, men det er et helt annet kapittel. Burde vel kalle det for "skuffelsen"
Utrolig trist å høre at det måtte gå så langt at du kom i kontakt med psykiatrien..enda det var godt det ble tatt tak i. Mobbing er forjævlig.
SvarSlett