Stopp, jeg vil av!

Det er mange roller å fylle..

- Venneløse vivvi
- Håpløse Hege
- Trøte Trine
- Sinte Siri
- Slitne Silje
- Redde Renate
- Hjelpesløse Hjertrund
- Dumme Doris
- Stygge Sara
- Triste Tuva
- Deprimerte Dorte
- Sucidale Sanne
- Tafatte Tilda
- Ekkle Elin

At det går ann å hate seg selv så imari. At det går ann å miste lysten på allt på denne måte. Skremmede å kjenne på at man bare vi slutte å eksistere...

Om livet var er fargekart...

-Sorte= avgrunn
-Lilla= angs
-Rød= smerte
- Grønn= tanker
- Grå= depersjoner
- Caffe latte= likgyldighet
- Rosa = kunstig håp
- Blå = Evigeheten
-Orange= behovet for å forsvinne
-Gul = begeret er fullt..


Hjernen min tar av! Spunner som et helvete! STOPP!!! Jeg vil av!!!!

Gir opp jeg...

Ja, rett og slett.. Allt går jo til helvete om dagen! Har snakka med mannen min, ble "engi" i å stå stormen av. Vente til etter operasjonen og søke seg inn da.
Ja, det blir jo spennede. Er veldig klar for å kutte meg opp, hive i meg masse piller og bare legge meg under dyna og bli der!
I morra skal jeg være med mora mi på tur. Blir borte et døgn, må klare å holde meg i skinnet til etter det. Har et elendig forhold til mora mi, hu er ikke normal.. Skjønner ikke at jeg sa ja til å være med henne.

Allt suger BIG TIME! Hjelper ikke på at bilen trenger en dyr del, at vi har 100 regninger som ligger å venter og er blakke. Hadde vært bedre om jeg døde. Mye bedre. Mindre bekymringer for mannen min, mindre regninger, mindre jobb, mindre styr..

Er seriøst rar i hue om dagen. Skikkelig svimmel og utafor. Ør, liksom. Skjønner ikke hva som skjer. Kanskje kroppen som forberedere seg på å dø?

Har så abstineneser etter å skade meg at jeg sliter med å fokusere på noe annet.. må tvinge i meg maten..

Jeg vil bare ikke mere!!

.

Veit da pokker hvor jeg skal begynne.. Ting har jo gått nedover en stund. Men de siste ukene har det rast nedover. Men kan ikke slippe det, kan ikke la det komme frem. Da vil jeg miste operasjonen. Må holde igjen, bare 2,5 mnd til. Da kan jeg få lov å klappe sammen.

Er egentlig heldig. Har besøk av ei god venninne, så jeg gjør allt for å være "normal" men klarer ikke det i lengden (vet du leser her, er SÅ lei for det) blir hissig og avmålt. Må forsvinne litt inne i mitt eget hode.. Pluselig tar det 1 time å sjekke mail og facebook.. Men det gjør jo ikke det.. Må bare forsvinne litt. Konsetrer meg for å dytte tankene unna, prøve å tøyle trangen til å kutte meg. Kan nesten ikke skrive om det uten at jeg reiser meg å henter skalpellen. Trangen blir bare værre og værre for hver dag som går.

Det er flaut å inndrømme det.. men jeg har lyst til å legge meg inn nå. Jeg trenger det. Virkelig. Er vanskelig å si det, men nå er jeg på tryne.. Men det var det operasjonen da.. Den må jeg ha..
Pokker, Livet suger!!

*sukk*

Det spinner rundt og rundt i hodet mitt.. Jeg kan umulig være normal! Er som en setrifuge som koster avgårde uten å la meg slappe av. Som feks kan dette surre rundt i hodet mitt: -Hvordan ser ansiksutrykket mitt ut nå? - Kan noen ha missforstått det jeg sa? - Hvorfor tenker jeg sånn? - Hvorfor sier jeg det på den måten? - Ser hun på meg for di jeg gjør dette? - Uff så dum jeg er! - Jeg vil bare vekk!.......... og kommer det ingen tanker på den måten begynner jeg å synge sanger "inne i hodet mitt"
Er ikke rart jeg aldri får slappet av! Er ikke rart jeg er sliten sliten sliten!!! Kjenner jeg nærmer meg bristepunktet...

Desutten føler jeg meg så ensom om dagen. Joda, jeg suller rundt sammen med gubben og hundene, men alikevel er jeg så alene i kaoset.
Aner ikke om jeg er sånn i hodet fordi jeg er meg, eller om det er pga borderline'en eller bp'n.. Eller kanskje det er en del av galskapen min ;) Jeg vil bare slappe av.. klarne hodet, puste ut og ikke tenke på noe.. Kan bare klare det på en måte, men jeg har slutta med det. Punktum. Tror jeg... eller kanskje det er mere komma?

Sommer

Vet jeg hat vært treg til å blogge, men har liksom gått i ett her.. Hunden min er stygt skadet og vi har måtte være sammen med henne 24/ 7 i en del dager.. Så har det vært så varmt at man ikke sitter så mye nettet.. Er jo varmt med laptop på fanget..

Det har gått veldig greit den siste tiden. Passer på å ha mye å gjøre, så det ikke blir mye tid til å tenke..
Har fått meg Ipod nå. Endelig! Deilig å ha musikk med seg.. Vist noen har noen tips til sider hvor jeg kan laste ned gratis musikk blir jeg glad :)

Ellers så er det ikke mye nytt.. er uten vann på 3 uka nå.. Han som skulle komme å borre etter vann kom ikke som avtalt. Veldig kjipt..

Ikke noe vel...

"Hva er det for noe med deg 'a?" spør du meg. "Ikke no vel" svarer jeg av gammel vane...

"Åssen har du det?" spør du meg. "Bra" svarer jeg og forter meg å snakke om noe annet..

Tenk så deilig, men skummelt, det hadde vært å svart: "jeg har det helt jævlig og akuratt nå har jeg lyst til å finne frem skalpellen min"

Jeg gråter ikke, jeg har bare litt hyppige allergiannfall om dagen......

Ja.....

Sånn utveding holder jeg fasaden oppe. Kjemper med nebb og klør, vil ikke laste mannen med dette. Ikke nå i alle fall. Alt annet går jo til helvete, så da trenger han ikke dette i tillegg.

Jeg vet ikke helt hvoran jeg har det egentlig. Har liksom ikke noe måte å måle ting på lenger. Er så redd for å bomme, også se at ting kanskje ikke er så ille alikevel. (det er vel en av de tingen jeg diskuterer inne i hodet mitt hele tiden)

Men vist jeg skal være helt ærlig, så går det ikke særlig bra. Vist kan jeg smile og le og late som ingenting.. Men det betyr ikke at ting er bra! Jeg vil egentlig bare legge meg i senga og ikke gjøre noe. Jeg vil bare trekke for gardinene og la verden seile sin egen sjø. Har lyst til å finne frem skalpellen og kjenne stål mot huden..

Jeg hadde et uhell ute her da jeg skulle hjelpe mannen med noe med bilen og fikk 10 cm lagt risp på underarmen. Freaket nesten helt ut når jeg så det senere.. Det vekket avsky og angst for at andre skulle tro at jeg skadet meg igjen, men samtidig så fikk det meg til å få lyst til å bare rispe litt.. bare noen små, overflatiske risp.. Tar meg ofte i å sitte å kjenne på den lille streken i huden. Det kjennes så trygt og kjennt på en merkelig måte.. Jeg må da være gal!!!!