Ikke noe vel...

"Hva er det for noe med deg 'a?" spør du meg. "Ikke no vel" svarer jeg av gammel vane...

"Åssen har du det?" spør du meg. "Bra" svarer jeg og forter meg å snakke om noe annet..

Tenk så deilig, men skummelt, det hadde vært å svart: "jeg har det helt jævlig og akuratt nå har jeg lyst til å finne frem skalpellen min"

Jeg gråter ikke, jeg har bare litt hyppige allergiannfall om dagen......

Ja.....

Sånn utveding holder jeg fasaden oppe. Kjemper med nebb og klør, vil ikke laste mannen med dette. Ikke nå i alle fall. Alt annet går jo til helvete, så da trenger han ikke dette i tillegg.

Jeg vet ikke helt hvoran jeg har det egentlig. Har liksom ikke noe måte å måle ting på lenger. Er så redd for å bomme, også se at ting kanskje ikke er så ille alikevel. (det er vel en av de tingen jeg diskuterer inne i hodet mitt hele tiden)

Men vist jeg skal være helt ærlig, så går det ikke særlig bra. Vist kan jeg smile og le og late som ingenting.. Men det betyr ikke at ting er bra! Jeg vil egentlig bare legge meg i senga og ikke gjøre noe. Jeg vil bare trekke for gardinene og la verden seile sin egen sjø. Har lyst til å finne frem skalpellen og kjenne stål mot huden..

Jeg hadde et uhell ute her da jeg skulle hjelpe mannen med noe med bilen og fikk 10 cm lagt risp på underarmen. Freaket nesten helt ut når jeg så det senere.. Det vekket avsky og angst for at andre skulle tro at jeg skadet meg igjen, men samtidig så fikk det meg til å få lyst til å bare rispe litt.. bare noen små, overflatiske risp.. Tar meg ofte i å sitte å kjenne på den lille streken i huden. Det kjennes så trygt og kjennt på en merkelig måte.. Jeg må da være gal!!!!

Er det værdt det?

Veit liksom ikke helt hvor jeg skal begynne.. Ensomheten tar knekken på meg. Selvom jeg stort sett har mannen min eller hundene her, så er det så ensomt..
Inne i hodet mitt er det aldri stille. Der er det et kronisk diskusjonsprogram som surrer og går. Hver time og minutt jeg er våken. "Hvordan hørtes stemmen min ut nå?" "Det tonefallet der kunne han missforstå" "Himla jeg meg øynene?" og nesten ennå værre: "Hvorfor føler jeg det sånn nå?" "lurer på om jeg egnetlig føler det litt mere sånn?" Har jeg rett til å tenke dette?" Og sånn surrer det.

Jeg er så lei av å kjempe. For hva er vitsen? Etter å ha vært "skadefri" en hel evighet og fungert greit lenge, så er jeg tilbake der jeg stod. Er det virkelig værdt det?
Den evige rund-dansen fortsetter med ett og annet hallingkast. Er det vikrelig værdt det?

Trodde jeg hadde nøkkelen

Jeg vet ikke om det er normalt, eller om det er bare meg, men flere ganger igjennom en periode når jeg "sliter" (ja, for jeg bare sliter, er nemmelig ikke syk må vite... vet jeg er håpløs der..) så tror jeg at jeg har funnet løsningen.. Grunnen til at jeg sliter eller hvordan jeg skal komme meg over kneika.. Også går det litt tid før jeg ser at jeg står å stamper i samme møkka..

Jeg var sikker på at det å få en diagnose ville gjøre ting så mye lettere. Var noe med å få noen knagger å henge ting på.. Vel, ble ikke noe klokere akuratt. Fikk først borderline også var jeg innom en ny psykiater som gav meg diagnosa Bipolar Lidelse ettere et kvarter.. Veit ikke helt hva jeg skal tru om det, for det stemmer ikke synes jeg. Selvom jeg var overvbesvist om at det var løsningen i utgangspunktet, så hjalp det så lite.

Har jo hatt en lang , bra periode nå. Men nå vil jeg bare gi slipp på allt, legge meg ned å grine, sitte å deppe, kutte meg, sove når jeg vil, ikke gjøre noe i huset osv.. Har litt kontroll ennå, men tar så på!

Nei, noe nøkkel har jeg ikke.. Og så vist ingen løsning.. Nei, ser ikke lyset selv om jeg kan smile og le og tulle... Finner ikke det forbanka lysbryteren..

Misslykka

Ja, det er det jeg er.. Misslykka. En flopp. Full av feil. Håpløs.
Lista er lang, og nye ting dukker opp hele tiden. Det er noe med at man ser så mange ting man ikke strekker til på. Det å se at man ikke strekker til hjelper ikke akuratt på selvfølelsen....

Et annet skår er at den fysiske helsa suger.. Hvem vil være under 30 år og være i dåligere form en en gjennomsnittlig 60 åring?

Så sitter jeg nå her. Kjenner på ensomheten, selvom jeg skjelden er alene. Kjenner på håpløsheten, ser at avgrunnen sluker meg. Kjenner at taket på livet glipper, uten at jeg klarer å ta tak i livbøyen..
Jepp, jeg er misslykka..

hmmm

Jeg trodde jeg hadde klart å formidle, til en viss grad, til gubben min at jeg sliter. Men jeg tror nok at han ikke helt har skjønt det. På en annen siden vil jeg ikke at han skal vite HVOR ille det er heller..
Hvor ille er det egentlig? Jeg er jammen ikke sikker selv, men jeg kjenner jeg har et sug etter å gjøre destruktive ting..

Jeg klarer ikke tenkte så klart innemellom. Må ta meg sammen for å ikke "falle ut".. Vil egentlig bare sove, eller høre på musikk og lulle meg inn i min egene tanker.

Kjenner jeg sliter med å skrive nå.. Har brukt en evighet på dette... Lifte sucks!

Balanse mellom å ha bein på jorda og kjelleren...

..... er vanskelig om dagen. Jeg har jo vært, og egentlig er, så frisk som jeg aldri har vært.. Men det er vanskelig å takle. Og siden jeg er så opphengt i å være "frisk" så dytter jeg alle vondt følelser bort. Vil ikke se dem og i alle fall ikke kjenne på dem!
Så kommer da den dagen når lagerplassen er full og det presser på. Hva gjør jeg da? Hvordan vet jeg da hva som er ekte føleleser og opplevelser? Hva som er gamle følelser og reaksjonsmønsterer?
Og nye problemstillinger dukker opp. Hvordan reagerer en person som ikker sliter psykisk? Er jeg en sånn persjon? Vil jeg alltid være en som annser seg selv som "en som sliter"? Eller kan jeg sidestille meg selv med "friske"?

Men det største problemet er; Hvordan takler man de vonde og vanskelige nå man ikke skal gå tilbake til gamle vaner?
Er ikke lett dette....

Starten på psykiske problemer...

Joda, jeg gikk på barneskolen som alle andre. Jeg husker ikke når mobbingen startet, men jeg husker at eg følte meg anneledes. Jeg hatet egnetlig ikke skolen, men jeg hatet meg selv..

Stort sett var det "bare" verbal mobbing, men av og til kastet de steiner etter meg og se store guttene prøvde å beføle meg....

Jeg ble sinna. Var en hissipropp. Kommer ikke over avsluttningen vi hadde i 6.klasse, læreren vår hadde laget en sang til oss med et vers til hver av oss og mitt vers gikk sånn her: "Becca var sinna, men ikke nå i år. Det er jo deilig når man i 6. klasse går"
Joda, tempramentet roa seg, jeg gikk inn en dyp deprisjon og sleit med å leve...

Ungdomskolen var ikke noe bedre. Mobbingen gikk i perioder. Jeg slet mer og mer. Hang en del med en eldre gutt som utnytta meg... Etterhvert slet jeg med å være i klasserommet. Fikk angst, og var mye borte fra skolen. Veggene kom i mot, følte jeg, og jeg måtte bare ut!

Om trent på denne tiden begynnte jeg å skade meg. Hadde aldri sett eller hørt om noen som gjorde dette. Og jeg var sikker på at det var noe veldig galt med meg. Jeg mistet helt taket på livet, og jeg planla å ta mitt eget liv...

Snart fikk jeg mitt første med psykiatrien, men det er et helt annet kapittel. Burde vel kalle det for "skuffelsen"

Når begynnte det hele?

Jeg har ofte sitti og tenkt på når det hele startet. Var det "noe galt" fra begynnelsen? Var det noe som gjorde "det"? Eller var skjedde det en kjemisk feil etterhvert?

Mine 2 første minner er et tydlig "bevis" at noe var galt. Enten med meg, eller med måten jeg taklet ting på.

Mitt første minne er fra jeg var i 5-6 års alderen. Jeg var så lei meg, i flere dager. Husker vi møtte en bekjent i byen og han spurte meg åssen det var med meg.. Og da jeg skulle svare begynnte jeg å gråte. Han spør hva det er, og svaret har brent seg inn i hodet mitt: "Jeg vet ikke hva det er, men jeg kan ikke snakke uten å gråte" svarte jeg.....

Mitt andre minne er fra den sommeren jeg var 6 år.. Jeg vet ikke nå hvordan jeg kom til den konklusjonen, men jeg prøvde å henge meg. I huskestativet.. Naboen kom bort og lurte på hva jeg dreiv med.. og jeg svarte; "jeg skal dø". I mitt hodet så er det ikke normalt at en 6 åring gjør sånne ting...

Så når dette begynnte, og hva som utløste det, aner jeg ikke. Men at det begynnte tidlig, ser jeg jo...

Hvem er jeg...

Tja, hvem jeg egentlig er.. det er jo et spørsmål som kan sette i gang hue på hvem som helst. Men sånn "facts" så er jeg 27 år, gift, har noen hunder og er av typen hu-kjønn.
Jeg har stengt inne hauger og lass av følelser og problemer det siste året, i angst for å miste muligheten til å få slankeoperasjonen jeg har søkt om. Idiotiske regler, men sånn er det nå en gang.

Etter å ha "lekt" normal i lang tid, kjenner jeg at det presser på. Alle følelsen og angste. Fortiden og depresjonen. Selvom jeg fungerer greit og er friskere enn jeg noen gang har vært, så er det jo en grunn til at jeg har vært innen psykiatrien (frem og tilbake) fra jeg var 14 og til jeg var 25....

Ellers kan jeg vel fortelle jeg elsker hunder, liker å male abstrakt, være på internett og synge/spille....

Velkommen til bloggen min

Joda, jeg har sikkert nok blogger. Men jeg har ingen blogger hvor jeg kan få være meg. Hvor jeg kan skrive ned hvordan ting er, uten å måtte sensurere meg.
Om dette funker aner jeg ikke. For jeg har sensurert meg selv så allt for mye i det siste....