Gir opp jeg...

Ja, rett og slett.. Allt går jo til helvete om dagen! Har snakka med mannen min, ble "engi" i å stå stormen av. Vente til etter operasjonen og søke seg inn da.
Ja, det blir jo spennede. Er veldig klar for å kutte meg opp, hive i meg masse piller og bare legge meg under dyna og bli der!
I morra skal jeg være med mora mi på tur. Blir borte et døgn, må klare å holde meg i skinnet til etter det. Har et elendig forhold til mora mi, hu er ikke normal.. Skjønner ikke at jeg sa ja til å være med henne.

Allt suger BIG TIME! Hjelper ikke på at bilen trenger en dyr del, at vi har 100 regninger som ligger å venter og er blakke. Hadde vært bedre om jeg døde. Mye bedre. Mindre bekymringer for mannen min, mindre regninger, mindre jobb, mindre styr..

Er seriøst rar i hue om dagen. Skikkelig svimmel og utafor. Ør, liksom. Skjønner ikke hva som skjer. Kanskje kroppen som forberedere seg på å dø?

Har så abstineneser etter å skade meg at jeg sliter med å fokusere på noe annet.. må tvinge i meg maten..

Jeg vil bare ikke mere!!

Starten på psykiske problemer...

Joda, jeg gikk på barneskolen som alle andre. Jeg husker ikke når mobbingen startet, men jeg husker at eg følte meg anneledes. Jeg hatet egnetlig ikke skolen, men jeg hatet meg selv..

Stort sett var det "bare" verbal mobbing, men av og til kastet de steiner etter meg og se store guttene prøvde å beføle meg....

Jeg ble sinna. Var en hissipropp. Kommer ikke over avsluttningen vi hadde i 6.klasse, læreren vår hadde laget en sang til oss med et vers til hver av oss og mitt vers gikk sånn her: "Becca var sinna, men ikke nå i år. Det er jo deilig når man i 6. klasse går"
Joda, tempramentet roa seg, jeg gikk inn en dyp deprisjon og sleit med å leve...

Ungdomskolen var ikke noe bedre. Mobbingen gikk i perioder. Jeg slet mer og mer. Hang en del med en eldre gutt som utnytta meg... Etterhvert slet jeg med å være i klasserommet. Fikk angst, og var mye borte fra skolen. Veggene kom i mot, følte jeg, og jeg måtte bare ut!

Om trent på denne tiden begynnte jeg å skade meg. Hadde aldri sett eller hørt om noen som gjorde dette. Og jeg var sikker på at det var noe veldig galt med meg. Jeg mistet helt taket på livet, og jeg planla å ta mitt eget liv...

Snart fikk jeg mitt første med psykiatrien, men det er et helt annet kapittel. Burde vel kalle det for "skuffelsen"

Når begynnte det hele?

Jeg har ofte sitti og tenkt på når det hele startet. Var det "noe galt" fra begynnelsen? Var det noe som gjorde "det"? Eller var skjedde det en kjemisk feil etterhvert?

Mine 2 første minner er et tydlig "bevis" at noe var galt. Enten med meg, eller med måten jeg taklet ting på.

Mitt første minne er fra jeg var i 5-6 års alderen. Jeg var så lei meg, i flere dager. Husker vi møtte en bekjent i byen og han spurte meg åssen det var med meg.. Og da jeg skulle svare begynnte jeg å gråte. Han spør hva det er, og svaret har brent seg inn i hodet mitt: "Jeg vet ikke hva det er, men jeg kan ikke snakke uten å gråte" svarte jeg.....

Mitt andre minne er fra den sommeren jeg var 6 år.. Jeg vet ikke nå hvordan jeg kom til den konklusjonen, men jeg prøvde å henge meg. I huskestativet.. Naboen kom bort og lurte på hva jeg dreiv med.. og jeg svarte; "jeg skal dø". I mitt hodet så er det ikke normalt at en 6 åring gjør sånne ting...

Så når dette begynnte, og hva som utløste det, aner jeg ikke. Men at det begynnte tidlig, ser jeg jo...